En helt fantastisk Lillebjørn Nilsen hyllest i Skotselv.
Et smekk fullt kulturhus i Skotselv tok søndag i mot premieren på konsertserien «Se alltid lyst på livet». Det skulle vært en hyllest til en mann i live, men skjær i sjøen gjorde at prosjektet ble utsatt ett år. Men søndag kveld var det klart. Kulturhuset i Skotselv tok i mot.
Tittelen på konserten, «Se alltid lyst på livet», viser til Lillebjørns evne til å beskrive gleden ved livet, gleden i gode relasjoner og gleden i gode minner. På scenen sto sju musikere fra Eiker og Drammen.
«Å, mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Jeg har nøkkel til hvert rom. Og jeg kan åpne når jeg vil.
Øret er entreen til mitt sangerhode-hus.
Og der henger klar til hvert sitt bruk en samba og en blues.
I et blått skatoll fins det rock' n roll, og jeg kan velge som jeg vil.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode»!
- Det er refrenget i en av Lillebjørns viser.
Inn i dette hodet og Lillebjørns musikkunivers hadde Jon Wold, Halldis Kirkeng og bandet dukka!
Og de kom opp med et mesterstykke av en hyllestkonsert.
Prosjektet var egentlig tenkt gjennomført i fjor høst, men det dukket det opp noen små skjær i sjøen og prosjektet ble utsatt.
I stedet møttes de tidlig i januar i år og begynte å plukke sanger de ville ha med.
Så døde Lillebjørn 27. januar.
Sistereis-mannen sa God Natt Oslo.
Det skulle altså vært en hyllest til en mann i live, noen skjær i sjøen gjorde at prosjektet ble utsatt ett år. Men søndag kveld var det klart. Kulturhuset i Skotselv tok i mot. Et smekk fullt kulturhus.
Publikum var klare. Jon Wold var klar, Halldis Kirkeng var klar.
Det samme var bandet bestående av de eminente musikerne; Jørgen Amundsen på gitar, Morten Nymoen (dobro, mandolin, gitar), Børre Jensen på tangenter, Øyvind Helgedal Nilsen på bass og Ragnar Moen på slagverk og perkusjon.
Lyset ble slukket og inn på scenen kom Wold, Kirkeng og musikerne.
Ikke helt riktig. De kom i motsatt rekkefølge.
De startet med å ta oss med på en småjazza utgave av «Se alltid lyst på livet».
Takk, var det første jeg noterte på blokka.
Det med tanke på at dette har gjengen på scenen tenkt å sette sitt eget preg på. Og det gjorde de til gangs i løpet av de 18 visene de hadde plukket fra Lillebjørns enorme katalog.
Denne durkdrevne, erfarne og allsidige musikergjengen fra Eiker og Drammen satte sitt solide avtrykk på Lillebjørns låter. Og de gjorde det fra start til slutt.
Det neste jeg noterte på blokka var at Halldis og Jon sine stemmer var som skreddersydd for hverandre. Og så tok jeg meg i å trampe takten... eller som en av publikummerne sa i pausen; jeg fikk fot fra første stund.
Fra en småjazza «Se alltid lyst på livet» tok Jon oss med på «Blues når du var 15». Der fikk han svært godt selskap av nydelige solopartier fra Børre Jensen og Jørgen Amundsen. Fra blueslåta nærma vi oss popverdenen i «Bysommer». Nydelig fremført av Halldis og med svært god hjelp fra publikum. Allsangen var i god gang.
Publikum storkoste seg. Musikerne det samme.
Lillebjørns viser var så pent pakka inn og ble så pent bretta ut at det gikk kaldt nedover ryggen.
Lyden signert Mats Nedberg var magisk og scenen var pakket inn av to nydelige installasjoner.
Det vil føre alt for langt å nevne alle låtene. Mange var vel det vi kan kalle kjente og kjære. Enkelte viser var det nok også noen som ikke hadde hørt før. Og slik bør det vel kanskje være i en sånn type konsert. Men jeg gikk ut av konsertlokalet uten å tenke at jeg savnet noen...
Den eneste jeg savna var tanta til Beate i publikum, men visa kom som ekstranummer.
Og for en avslutning. Den inneholdt en deilig «gitarbattle» mellom Morten Nymoen og Jørgen Amundsen på hver sin gitar.
Jeg rusla ut av lokalet og rundt meg summet publikumskommentarer om at dette var flott, dette var en nydelig hyllest - og for noen musikere.
Det tror jeg betyr at de traff på blandingen av kjent og ukjent.
Meg traff de i hvert fall.
Og visene «Så nære vi var» og «God natt Oslo» var verdt inngangspengene alene!
Det samme var mitt gjenhør med to glemte; «Luse-Frants» og «Jiri's sang»
På hjemvei tok jeg meg i nynne på «Tante til Beate» og «Så nære vi var». For så å gå over til «Regnet er venn». Da slo det meg plutselig. Den var ikke med. Men hva så. Skulle de pløyd gjennom Lillebjørns katalog hadde de vel holdt på fortsatt.
Vel hjemme så jeg lyst på livet, natt til mandag drømte jeg om Alexander Kiellands Plass og på morrakvisten spiste jeg en fin frokost og kjøpte billett til konserten i Modum.